Læreryrket har en merkelig dynamikk.
Når det er svart november, så ser du ikke ungene for bare trær. Rettetåka er så tjukk at du kan skjære i den med kniv. Det er foreldremailer som du kunne sverge på at du har lest før, konflikter som du helt garantert har løst før. Stemmebåndet er slitent og du har utviklet mental musearm, på grunn av alle skjemaene og resultatene du har lagt inn i gud-veit-hvor-mange-portaler. Du har belegg på tunga og en lei hoste. Du er så lei prepubertale unger, unger som ikke orker, som ikke kan, som ikke vil og som ikke tør. Oppvigleri blir møtt med Lock-out. Du blir tvilende og nærsynt. Du kaster nesten opp i fellestida. Du hånler av tilpasset opplæring og du gir faen i pedagogisk utviklingsarbeid. Du synes at utrettelig kamp aldri kaster noe av seg. Du lytter vantro til morgennyhetene om KS' suksessoppskrift. Du tenker at samfunnet er i ferd med å bli så kaldt at det eneste du kan gjøre er å slå floke, uten fyrstikker og hermetikk. Dobbelt brettet ullpledd over ryggen er det eneste som varmer.
Så kommer våren - på den samme krypende, men forutsigbare måten, som den alltid gjør. Angen av syrin gjennom åpent vindu. Soldisen gjør det så varmt at du kan steke speilegg på veggene i klasserommet. Du hufser på buksa og må løsne litt på pedagogskjerfet. Du løftes av varme, oppadgående luftstrømmer og må gløtte opp. Og da ser du; åtteogtjue fine unger. Med femogseksti ålreite opphav. Og så skjønner du plutselig at du har vært med og gjøre en forbanna forskjell - i noens liv. Og alle de rare, slitsomme, nedrige og ubrukelige tankene - som en avblomstra løvetann i fønvind. Takknemlighet og ydmykhet gir seg utslag i blanke auer. Du er adlet. Du er lærer. Og du er jævlig stolt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar